Øreakupunktur
Oslo Akupunktur
Øreakupunkturen eller aurikkelterapi fokuserer kun på øret. Aurikkelterapiens historie går så langt tilbake som til det gamle Kina (475 f.Kr). Til tross for dette er ikke øreakupunktur en del av den tradisjonelle kinesiske medisin.
Spesielle former for ørebehandling har åpenbart spilt en rolle i oldtidens medisin. Hippokrates (ca 400 år f. Kr) omtaler en metode til behandling av isjias ved stimulering av punkter på ørets bakside, og han nevner i boken "Om forplantningen" at de gamle egyptere benyttet en slik "øremetode" som prevensjonsmetode.
I det gamle Kina ble øret tillagt særlig betydning i medisinen. I Den Gule Keisers Klassiker Om Indre Medisin (Huang Di Nei Jing) vises sammenheng mellom punkter i øret og områder på kroppen. Under Tang-dynastiet (618-907 e.Kr) var det en medisinsk skole som anvendte ca. 30 forskjellige punkter i øret. En 3000 år gammel indisk bok, Suchi Veda, omtaler også øreakupunktur og oppgir 180 punkter i øret.
Den moderne utviklingen av øreakupunktur kan i vesentlig grad tillegges den franske legen Paul Nogier. I 1951 registrerte han at noen av hans pasienter som led av kroniske ryggsmerter, var blitt vesentlig bedre etter behandling med brenning i øret hos en kvinne som drev slik behandling basert på folkemedisinsk kunnskap. Dette fikk han til å begynne et nitid forskningsarbeide for å kartlegge sammenheng mellom soner/punkter i ørene og sykdommer i forskjellige deler i kroppen. I 1957 publiserte Nogier sine oppdagelser i et tysk tidsskrift for akupunktur. Dette førte til at øreakupunktur fikk en renessanse i Kina hvor de satte i gang store masseundersøkelser som bekreftet Nogiers oppdagelse av øreakupunktur.
Øreakupunkturen har siden vært kjent som en del av kinesisk og internasjonal akupunktur som et "akupunktures mikrosystem". Nogier oppdaget i 1967 at stimulering av affiserte punkter i øret ga et spesielt utslag i den arterielle puls som kan kjennes ved håndleddet, og dette ga nye muligheter til å bestemme aktuelle behandlingspunkter i øret på en mer individuell basis og åpnet for en rekke nye muligheter for diagnostikk og terapi. Denne nye utviklingen valgte han å kalle for "øremedisin" eller aurikulomedisin.